Afterquake – Hva skjer nå?
17 måneder etter. Et organ mindre. Fri for galleblære, og jeg lever. Ja det går faktisk an å leve uten galleblære. Levde faktisk bedre enn med i hele 15 måneder. Greide å spise det meste av mat. Hadde aldri lenger forstoppelse, noe jeg titt og ofte var plaget med før operasjonen. Man kan kanskje gå så langt som å si at dobesøkene var på kanten hyppige. Men jeg var strålende fornøyd! Litt kronisk diare skulle ikke stikke kjepper i hjulene. Men det gjorde det altså. For 2 måneder siden ble jeg igjen akutt dårlig. Smertene var de samme som ved den kronisk betente galleblæra, og føltes ut som et gallesteinsanfall som bare ikke ville gå over. Det presset og sved inn under høyre ribbein, og gjorde sinnsykt vondt når jeg spiste. Jeg ble kjemperedd. Var helt overbevist om at jeg hadde laget nye steiner i galleveiene eller at leveren var den neste som måtte gå. Ble sendt til UL. Ja det vil si på samme måte som før. Få henvisning, deretter lete etter behandlingssted med kortest ventetid. Var heldig og kom inn dagen etter. Men resultatet var ikke det jeg hadde ventet. Ingen steiner, og alle organer rundt var kjempefine. Ingen utslag på blodprøver som kunne si hva dette var heller. Det føltes som om ingen trodde meg når jeg forsøkte å forklare smertene nede hos fastlegen. Jeg greide ikke spise. Drakk kun smoothies (igjen). Har et hat/elsk forhold til smoothies. Når jeg er dårlig er de det eneste jeg får i meg – da elsker jeg dem. Når jeg er frisk kan jeg ikke fordra dem. De minner meg om sykdom. Smertene fortsatte. Jeg gikk ned 3 kg på 2 uker. Alt ble verre. Frøs uten feber. Det høyre brystet hovnet opp og ble ømt. Fikk eksem rundt øynene. Akkurat de samme tilleggsymptomene som når jeg gikk og ventet på denne operasjonen. Men jeg kunne ikke gi meg. Hadde 15 måneder tidligere lovet kroppen min at jeg ikke skulle la den gå igjennom dette en gang til. Måtte bare fortsette å “plage” legene nede på legekontoret. Det verste jeg vet er å måtte stille opp på legekontoret å kreve å bli hørt. Jeg hater det! Jeg vil ikke være til bry. Jeg vil at de skal fortelle meg at de skal hjelpe meg å finne ut av hva dette er, ikke at jeg må gråte mine tapre tårer og bønnfale dem om hjelp. Men det måtte jeg altså. Da fikk jeg henvisning til gastroskopi, og resept på Nexium (i tilfelle det kunne være magesår). Så var det bare å vente. Både på om Nexium ville virke, og på time til gastroskopi. Men det kan jeg. Vente er jeg god på. Det har jeg øvd på mange ganger før.
