AntiRopeSyndrom

Endelig (?) skal jeg gjøre et litt større uttak fra skattepotten jeg har betalt inn på de siste 14 årene. Står nå i operasjonskø, og får en smakebit av helsenorge fra “innsiden”. Kan ikke si jeg er spesielt imponert så langt, og har egentlig flere spørsmål enn oppklaringer. For det første er jo veien til disse operasjonskøene en labyrint i seg selv. Man må igjennom utallige institusjoner for å i hele tatt komme inn i køen. Jeg har nedlagt mange runder hos fastlege, røntgenlaber, legevakter og sykehusopphold, før de kunne konkludere med at operasjon var nødvendig. Det er jo supert at de er grundige i utredningen, men det hadde vært fint om man kunne slippe å nesten måtte ligge på gulvet på legekontoret å grine før de forstår hvor nødvendig det er. Jeg er jo en person som ikke roper så innmari høyt om saker og ting, så det å måtte si at “nå må dere gjøre noe annet enn å sende meg hjem med atter nye varianter smertestillende”, var ganske vanskelig. Men, til hell å lykke så forsto de alvoret tilslutt, og jeg har nå havnet i operasjonskø. Det er jo flott. Men, merket til min forskrekkelse at her gjelder også fenomenet den som roper høyest får først! Fikk brev fra sykehuset om at jeg ikke var av de høyest prioriterte, og får komme inn i mars 2016. Måtte bare sette meg på gulvet å le. Jeg skjønner at jeg ikke er døende, og at jeg fint kan vente på de akutte tilfellene. Det er en selvfølge Men at en ung kvinne i sin beste alder, ellers frisk som en fisk, men ute av stand til å jobbe på grunn av en bedriten kronisk betent galleblære, skal sitte hjemme å glo i veggen i et halvt år, og vente på et poliklinisk inngrep som tar 45 minutter. Den er litt vanskelig å forstå. Jaja, de får operere i det som eventuelt er igjen av meg da. Greier jo ikke spise, så jeg er nok mer eller mindre borte i mars 2016, etter mine kalkuleringer. Nok en tur på akkuttmottaket, ga meg heldigvis litt bedre utsikter. “Hvis du har så mye smerter, må vi få fremskyndet operasjonen”, og får nytt brev med ny dato desember 2015. På mottaket overhører jeg tilfeldigvis en samtale om hvor urettferdig situasjonen min er. Dersom jeg hadde kommet dit hver gang jeg hadde smerter (ville jo bodd utenfor, og gått inn innimellom for å si at det ikke var borte…), så ville jeg vært operert for lenge siden. Men, der igjen. Jeg har jo denne antiropeterskelen, som gjør at jeg ikke skal være til bry. Jeg står heller på knær på kjøkkengulvet og vrir meg i smerter, enn å ringe naboene, komme meg på sykehuset, for å igjen bli sendt hjem med atter nye smertestillende. Etter min mening har jeg nok av de for en veldig god stund fremover.

Men, desember 2015 er ikke så verst. Det er likevel ikke bra nok tenker jeg. Sjekker private klinikker, og kommer frem til at det ikke er min oppgave å betale dyre summer for å få meg selv ut i arbeid raskere, og legger det på is. Men, det finnes en fantastisk mulighet her i landet: Fritt sykehusvalg! Det eneste hinderet er at man må fikse alt selv. Etter en del internettsøk, ringerunder og frustrasjon, har jeg funnet et sykehus som kan operere meg i november! Godt at jeg er i 30-årene, kyndig med pc, og har noe innsikt i norsk helsevesen. Hadde ikke kommet dit om jeg hadde vært min mor, for å si det sånn. Merkelig at det skal være sånn! Men nå er det en gang sånn, og jeg sitter her plantet i sofaen, neddopet av smertestillende, litt urolig for om det går rundt uten meg på jobb (slik alle kontrollfreaker dessverre tenker), drikker mine deilige smoothies for å få i meg litt næring, og venter lydig på min plass i køen. Måtte tiden gå fort!