AntiRopeSyndrom

Hvordan opptrer så dette syndromet? Og hva er symptomene? Jo, det forklares best ved å gi eksempler. Jeg er for det meste av tiden alene med to små barn. Når den siste delen av familien en sjelden gang er hjemme, løfter han ikke en finger for å hjelpe til. Ikke delta på hverdagslige familieting, ikke stå opp med barna, ikke lage utallige matpakker, ikke handle inn, ikke dra på aktiviteter, eller i det minste anerkjenne den jobben jeg gjør når han ikke er der. Eller er der for den del. Hvorfor roper jeg ikke ut? Hvorfor roper jeg ikke at nå trenger jeg også en pause? At jeg trenger litt tid for meg selv? – Jo, fordi jeg har ANTIROPESYNDROM! Jeg setter meg selv så langt ned på lista, at jeg noen gang tror jeg faller helt ut av lista. Syndromet kommer også til syne utenfor husets 4 vegger. Når jeg forleden dag midt på natta i ren desperasjon ringte legevakta for å forsiktig spørre om jeg kunne ta mer smertestillende, var det der igjen. “Legen må nesten se på deg”. “Nei, jeg vet det er gallesteinsanfall. Trenger ikke dit en gang til”. “Legen ringer deg opp”. Etter 2 timer kravlende på stuegulvet, hadde jeg ennå ikke hørt noe. Ringer skamfull (?) og forsiktig tilbake. “Oi, har han ikke ringt ennå?” “Nei, det er ikke bedre. Verre”.”han ringer sikkert snart”.”Takk.” Hvorfor roper jeg ikke? Og sier ifra at dette tar 1 min, vil bare vite om jeg kan ta en til! Neida, jeg venter lydig på telefon, mens jeg kravler rundt. Fordi, jeg har ANTIROPESYNDROM! Jeg har utallige slike eksempler. Noen verre enn andre. Jeg tenker at jeg trenger et sted å rope, så her er jeg. I min egen svært enkle, uerfarne, tørre blogg.