AntiRopeSyndrom

I mine oppfinnsomme ungsomsdager fant jeg en dag ut at jeg skulle kødde litt med mine gode, nære venninner. Jeg fortalte svært alvorlig at jeg hadde et syndrom med navnet anti-rope-syndrom. Dette syndromet gjorde at jeg fikk plutselige, ukontrollerbare raserianfall. Disse anfallene gjorde at det boblet og kokte inni meg. At jeg kunne bli så rasende at jeg knuste glass med mine bare hender. Jeg fortalte om episoder da jeg var barn, og at jeg nå stort sett hadde lært meg å leve med det, og til en viss grad kontrollere det. Til mitt store sjokk nikket de anerkjennende, og antydet at det forklarte mye. What?!?! Var jeg så oppfarende og aggressiv? Jeg holdt denne spøken gående en stund, og moret meg over stadige bekymrede blikk og spørsmål om jeg hadde hatt noen anfall den siste tiden (teit, jeg vet). Tilslutt gjorde samvittigheten det slik at jeg måtte ut med sannheten. Hele spøken gav oss mang en latter i ettertid, spesielt over hvor troverdig storyen var, og hvordan de gikk fem på. Jeg har alltid i ettertid lurt på hva det var som gjorde at de beit på. Ja, jeg hadde et viss temperament, og kunne til tider vise det frem. Men, jeg gjorde aldri en flue fortred, og var snill som et lam. I tillegg var jeg svært sjenert blandt ukjente. Kanskje det var troverdigheten jeg hadde hos venninnene? Totalt misbruk av den i alle fall! Så, det var opprinnelsen til navnet. Syndromet har jeg forøvrig nå funnet ut at jeg faktisk har, bare at det har en svært annen form enn opprinnelsen!